Forsoning

Måneden er august, og multebærene er modne for sanking i nord. Multer er en rik kilde til C-vitamin og gir viktig næring til kroppen. Ellers bugner naturen av bær og frukt. Man kan si at naturen er på sitt mest gavmilde – det er bare å forsyne seg, helt gratis.

Når vi observerer naturen, ser vi at den anstrenger seg minimalt. Gresset strever ikke for å vokse – det vokser. Fisken i vannet strever ikke for å svømme – den svømmer. Slik kan vi la oss minne om naturens egne rytmer og sykluser.

Et ord som kom til meg i skrivende stund, er forsoning. Det handler om å møtes på halvveien. Kanskje minner denne årstiden oss om hvor viktig det er å møte hverandre – og virkelig se hverandre.

Jeg husker fra barndommen da jeg var med på læstadianske samlinger på søndagene. Det startet på formiddagen og varte helt til kvelden, før de ble avsluttet med kveldsmat. Det kunne være både skremmende og fascinerende.

Jeg husker de fire predikantene som satt foran forsamlingen og oversatte forkynnelsen – fra samisk og finsk til norsk, og av og til til svensk. Det var et sterkt og tydelig skille mellom Gud og djevelen, og veien til helvete ble fremstilt som kort dersom man ikke fulgte den gylne vei.

Læstadianismens vekkelsesbevegelse startet i midten av 1800-tallet og fikk etter hvert sitt gjennombrudd. Som andre pietistiske vekkelsesstrømninger som preget Europa på 1800-tallet, hadde den flere fellestrekk med samtidens religiøse bevegelser. Likevel er det særlig to forhold som skiller læstadianismen fra øvrige vekkelsesbevegelser: den geografiske forankringen i nordområdene, og praksisen med å tilsige hverandre syndenes forlatelse.

I senere tid har enkelte forfattere argumentert for at den ekstatiske stemningen i læstadianske gudstjenester kan forstås som «rester» av eldre religiøse uttrykk, slik man kjenner dem fra seanselignende sammenhenger og utpregede transetilstander i fortiden.

Vi vet alle hvordan det kjennes i kroppen når noen blir behandlet urettferdig. Enda sterkere er smerten etter krenkelser som har samlet seg opp gjennom årene. Likevel kommer det en dag da såret må få mulighet til å heles – slik vi ser spor av i forhistorien og i ulike kulturers forsoningsritualer. Det som ikke er forsonet, kan true vårt selvbilde og svekke vår tro på det gode i verden. Når forsoning skjer, åpnes det rom for noe nytt. Da blir det plass til gjenopprettelse, erkjennelse, bevegelse og omdannelse.

Forsoning handler også om forholdet til våre omgivelser. Hvem har egentlig rett, og hvem har egentlig feil? Ofte blir slike spørsmål mindre viktige når fasader og masker faller, og vi står ærlig frem for hverandre. Det er aldri for sent å møtes på midten.

Dersom du står i en konflikt med noen, kan det være verdt å ta et direkte skritt – slik man gjorde i læstadianske samlinger under vekkelsen (lihkkáhus) – og be om tilgivelse eller selv tilsige  forlatelse. Også fortidens hendelser kan trenge en form for forsoning. Slik kan det harde myknes, og noe nytt få vokse frem. Med erkjennelse og vedkjennelse kan forsoningen finne sted – og bane vei for ny oppbygging og handling.

Eale ráfis, lev i fred.

Mvh

Astrid Ingebjørg Swart